|
: STARTSIDEN : DELTAKERE : FJELLET : RUTEN : FORBREDELSER : DAGSPLAN : UTRUSTNING : DAGBOK/LOGG : TUR-RAPPORT : BILDER : GJESTEBOK : SPONSORER : KONTAKT OSS         |
Denali/Mnt McKinley –05(Kortversjon)Et eventyr av Konrad Halvorsen og Håkon Hesselberg (Trykk her for å laste ned langversjonen - doc-format) Den 5. juni stod vi på toppen av Denali, Nord-Amerikas høyeste fjell, 6094 meter over havet. Det var midnatt, og i horisonten så vi en nydelig solnedgang i vest i midnattsolens Alaska. Vi hadde endelig klart det. Vi hadde klatret i 14 dager etter at vi landet med et lite Beaver 2-motors småfly på Denali BaseCamp på Kahiltna-isbreen ca. 20 mil syd for gruvebyen Talkeetna i Alaska. Endelig! Fantastisk!  Denne turen hadde vi forberedt oss på i halvannet år, og nå var vi der. Vi hadde forberedt oss godt med treningsturer, ukentlige møter og overnatting i Diplom-Is' fryselager på Gjelleråsen, men en ting hadde vi ikke kunnet forberede oss for: høydesyke. Konrad hadde klart å komme opp på tross av alvorlig høydesyke, så nå hastet det å komme ned. Vi hadde startet friskt om morgenen den 23. mai fra BaseCamp på 2200 moh etter en overnatting i BC. Vi hadde et skjema for tilvenning til høyden (akklimatisering) på 300 høydemetre pr døgn, og det skjemaet holdt vi rimelig godt gjennom hele turen. Starten opp til Camp 2 (Ski Hill) var en kort dagsetappe på 5-6 timer, en tur i nydelig påskevær. Vi gikk på en isbre i kontinuerlig stigning med 25 kg. bagasje på ryggen og 35 i pulk. Svinvarmt var det, breen ligger i en søkk mellom fjell som varmet gryta opp til t-skjorteføre. Nederste del av en Denali-klatring via West-Buttress-ruten er en ren ski-etappe. Vi gikk på en enorm isbre som på denne tiden av året var mye sprukket opp i enorme bresprekker. I tre dager, opp til campen ”Motorcycle Hill Camp” på 3400 meter over havet gikk vi slik, ikke ulikt en påsketur i Jotunheimen+-terreng. Men på bre. Og omgitt av fantastiske fjell på begge sider. Vi gikk på solide fjellski, men det var ikke selvsagt for alle. Denali, eller Mnt. McKinley som er det offisielle navnet, er det høyeste fjellet i Nord-Amerika og dermed på listen over ”7 Summist”, altså den samlingen av fjell som er de høyeste på hvert kontinent. Det gjør at fjellet har høy prestisje, mange vil bestige det, og vi klatret sammen med klatrere fra hele verden. Men faktisk hadde bare de færreste utlendinger ski, og bare nordmenn hadde fjellski. Det gikk ellers i truger og Randonne'-ski. Ski var en typisk skandinavisk- og Nord-Amerikansk greie.  Opp til ”Motorcycle Hill Camp” hadde vi avansert gjennom 3 camper og 1200 høydemeter, og vi hadde 2800 høydemetre foran oss. Opp dit hadde det gått rimelig bra, Konrad var en gammel marathonløper og Håkon hadde vedlikeholdt formen rimelig bra, men vi begynte klart å merke den stadig tynnere atmosfæren. Særlig var den siste kneika opp til campen tung, på kanten bratt til at det var noe poeng med ski. Denne campen var en akklimatiseringscamp hvor flere lag tilbrakte ekstra akklimatiseringsdag for å tilpasse seg høyden. Masse folk der, flere 10-talls telt og artig miljø. Herfra og opp var vesentlig brattere, så her var det av med skia og på med stegjernene. Hes kulle vi være to netter. Som en del av akklimatiseringen, og også av praktiske grunner, begynte vi herfra med ”double carry” av bagasje, dvs at vi bar halvparten av all vår mat og utstyr et stykke opp, deponerte det der og returnerte ned til leieren for å sove der. ”Sleep low, climb high”, som prinsippet heter. Dette forbereder kroppen på større høyder og gjør at du bedre venner deg til den tynne luften. Planen var at vi denne dagen, dag 5, skulle deponere utstyr nesten opp til neste camp, til et vindutsatt sted som het Windy Corner. Det måtte vi gi opp, det blåste en uhyggelig sterk vind, og vi gravde ned vårt stuff bak en stein et stykke unna målet for dagen. Konrad hadde med ski opp hit, men innså at nok er nok og gravde ned skiene for avhenting på returen. Det var forferdelig kaldt. Returnerte til campen hvor vi ankom svært sent, kl. 23.30. Herfra begynte vi virkelig å få inntrykk av det fantastiske fjellmassivet vi var inne i; Alaska Range, den evig snødekte fjellkjeden som også huser de to nest høyeste fjellene i Alaska; Mnt. Foraker og Mnt Hunter. Praktfullt! Påfølgende dag, dag 6, tok vi resten av utstyret for å avansere ytterligere 800 meter i ett jafs, til Medical Camp på 4200 meter. Praktfull dag, mindre vind og vi kunne virkelig nyte den majestetiske utsikten, men det ga oss også ankledningen til å få respekt for det terrenget vi beveget oss i, stupbratte sider ned i isbreen mot nord. Vi passerte depotet vårt, denne gangen uten så mye vind, men enorme bresprekker som kunne skremme livet av de fleste. Lenger nede traff vi en japaner, en soloklatrer som hadde observert noen amerikanere som falt ned i en bresprekk akkurat her og umiddelbart snudd tilbake til Japan… Medical Camp var turens største akklimatiseringscamp, hvor det lett ble samlet opp klatrere som akklimatiserte og benyttet stedet som utgangspunkt for toppstøtet via neste camp, HighCamp. Masse liv og masse mennesker. Vi ankom svært sent, men fant en ferdiglaget campplass fra klatrere før oss med ferdige levegger.  De neste dagene ble benyttet til å hente vårt depot i Windy Corner, deponere depot opp neste klatreparti, Headwall, og alment restituere og akklimatisere. Her var det stasjonert noen leger som drev med et forskningsprosjekt i høydemedisin, så vi kranglet oss til en sjekk av blodmetningen for å få bekreftet en anelse vi hadde; at Konrad akklimatiserte dårlig, med dårlig blodprosent. Derfor forlenget vi oppholdet på den høyden med ytterligere ett døgn. Etter 5 netter i MedicalCamp var vi klare for å avansere. Vi hadde fått varsel om et s.k. vær-vindu, dvs en luke i været med bra vær som skulle holde seg i 3 døgn. Nå nærmer vi oss toppen! Midt på Headwall var det en utrolig overhengende snøskavl som vi hvilte under en halvtime. Herfra og opp på kammen var det fjellets bratteste parti på 55 grader, svært bratt, hvor vi klatret i faste rep som tidligere ekspedisjoner hadde lagt ut. Vi var oppe på toppen av Headwall, etter 4 timer, en sen progresjon. På toppen gjorde vi en typisk strategisk feil, vi ombestemte oss i forhold til depotet vi hadde plassert der noen dager før. Vi etterlot endel mat og brensel, men stikk i strid med tidligere beslutning hvor vi skulle klatre ned dagen etter og hente det, lempet vi alt resterende på ryggen for å ta med alt til HighCamp. Vi hadde da henholdsvis 40 og 50 kilo på våre rygger, en gedigen tabbe. Slikt bedrer ikke akkurat akklimatiseringen… Det er et ordtak som heter at ”den late bærer seg heller ihjel enn å gå to ganger…”. Vi var late. Og bar oss nesten i hjel. Videre gikk ruta langs en meget utsatt, spiss egg hele vegen til HighCamp. Vi var sikret i tau til hverandre og sikret oss så godt vi kunne mellom stein og klipper, vi var slitne, uforsvarlige og orket ikke bruke pickets eller is-skruer til sikring den siste biten. En svært farlig situasjon oppsto ved ”Washburns Thumb”. Håkon måtte løsne ut sikringen for å passere et parti hvor taet lå i klem mot en snø-egg, men da skled stegjernet og han falt usikret. Til all lykke falt han oppå Konrad som kom bak, og Konrad tviholdt til han fikk klipset i Jumaren (sikringen). Puuuh! Det var bare 800. m. ned til en sikker død… Vi var oppe ved midnatt, fullstendig utkjørte, det var meget kaldt og utrivelig, etablerte en midlertidig camp og sloknet umiddelbart. HighCamp ligger på et flatt, men vær-utsatt område på 5200 m. hvor det nå var en god del telt. Den er og er ”oppsamlingscampen” for toppbestigningen, og her klumpes det mange klatrere hvis det har vært dårlig vær for toppforsøk. Ingen hadde vært oppe på 4 dager og det var mange utolmodige klatrere som ventet ut været. Alle telt var dypt begravet inni solide snøvegger til beskyttelse mot de voldsomme vindene som rusket her oppe. Vi hørte historier om hele telt med klatrere inni som hadde blåst utfor stupet som lå rett ved siden av. Skummelt. Vi akklimatiserte her 2 døgn, opprinnelig var planen bare en natt, men været tillot ingen bestigning den dagen planen var. Det var vi nesten glade for, utkjørte som vi var etter første dag.  5. juni var toppdagen! Vi kom oss av gårde relativt sent, pga usikkerhet med været, det blåste såpass at flere lag valgte å snu. Men vinden stilnet og det ble kjempevær! Rett etter campen er det et meget bratt og farlig parti, Denali Pass, hvor to klatrere hadde falt for to uker siden og omkommet. Sannsynligvis var de dårlig sikret, så det skjerpet oss vesentlig. Vi brukte hele vår 50 m. taulengde med stort sett kontinuerlig to sikringfester mellom oss. Vi var sene og det gikk tungt, svært sent og svært tungt. Vi hadde undret oss på Konrads utkjørthet etter hvert som høyden ble høyere, og hadde fått en gryende mistanke om høydesyke, vi hadde jo sett av blommålinger i Medical Camp at Konrad akklimatiserte dårlig. Fra toppen av Denali Pass fortsatte ruten langs en bratt egg noen timer før den flatet ut ved Archedeancons Tower og det faktisk ble helt flatt en periode, så flatt at partiet ble kalt Football Field. Været var flott, relativt ”varmt” med –20 grader, vindstille, flott! Fulle av overmot la vi igjen en av sekkene med noen thermoser og utstyr og tok fatt på den siste, relativt bratte stigningen før toppeggen, kalt ”Pigg Hill”. Vi hadde en halvtime igjen til toppen. Trodde vi… Det gikk senere og senere med Konrad og midt i bakken stoppet han fullstendig opp, begynte å bable fabulere og viste klare tegn til høydesyke. Også her! Rett under toppen! Han klarte ikke snakke sammenhengende eller klatre verken ned eller opp. Dette var svært alvorlig, det var snart midnatt og solen ville forsvinne og temperaturen kanskje synke dramatisk. Etter en tid fant jeg som eneste utveg å forsøke å få i han mer vann og klatret den snaue timen ned igjen til sekken vi hadde forlatt lenger nede. Med mer drikke og en ytterligere kvarter kviknet Konrad til, og vi besluttet svært motvillig å avbryte toppforsøket og begynte å begi oss ned. Alt annet ville være fullstendig uansvarlig, alene som vi var. Men lykke sto oss bi! Plutselig så vi et lag komme oppover! De kunne vi henge oss på, da var vi ikke lenger alene! Det viste seg å være en gjeng amerikanere som hadde besluttet å foreta et sent siden værvarslet for de kommende dager var dårlig. Vi snudde, hang oss på og Konrad klarte faktisk å holde Amerikanernes tempo. Plutselig var vi oppe på toppeggen! En nydelig kveld med gammel solnedgang i vest, kaldt, men tilnærmet vindstille. Fantastisk! Vi tok noen sponsorbilder, gratulerte hverandre og bega oss ned igjen, med Konrads høydesyke kunne vi ikke være lenger der. Vi hadde klatret i 15 dager og tilbrakt 15 minutter på toppen.. På veg ned ble det alvorlig. Konrad ble tiltagende dårligere, svært ustø, og måtte stadig støttes for å unngå å falle. På toppen av Denali Pass var han helt bortreist, fabulerte og hallucinuerte om at Håkon hadde bygd seg hus der oppe… Det gikk forferdelig sent, og situasjonen var tildels svært alvorlig. Skrekken var det svært skumle Denali Pass, men det gikk overraskende bra ned, og vi var nede halv seks om morgenen, svært utmattet. Vi vekket to unge amerikanske leger som drev i høydeforskningsprosjektet. De trodde ikke sine egne øyne, Konrad hadde en blodprosent på 59, et nivå som ville sendt han sporenstreks på sykehus i Norge. Han ble sendt rett i teltet for 2 timers hvile med oksygen gjennom nesen, mens Håkon, legen og øvrige naboer i campen, som nå vare våknet til liv, begynte å klargjøre evakueringen ned og pakke. Etter bare 4 timer var vi nede i Medical Camp. Konrad hadde kviknet svært til, det var nydelig vær og vårt kjære North Face telt, hjemmet vårt de siste 2 ukene, stod klare og ventet på oss.  Herlig, nå lekte livet! Vi hadde vært på Denali, Konrad hadde kviknet til, og vi hadde fremdeles en uke igjen av reservedagene som vi skulle kose oss med i Alaska! Dag 20 satt vi på ”stampuben” vår West Rib i Talkeetna, gruvebyen hvorfra flyet tok oss opp til breen og koste oss med enorme burgere og fantastisk godt øl. Totalt brukte vi 14 dager opp fra BaseCamp og 6 dager ned, til sammen 20 dager. Vi hadde opplevd alt fra snøstorm og 33 kuldegrader i høydeleire til 25 varmegrader nede på breen. Klatret enormt bratte partier og gått på ski i påskeføre. Sett ekstrem Alaskanatur i masse varianter, og truffet svært mange hyggelige og ikke minst interessante mennesker. Vi vil faktisk gjøre det igjen… Ekspedisjonen i stikkord: Dag 1 23. mai Etappe: Talkeetna til Base Camp, Kahiltna Høyde: 120(?) meter 2200 meter Påskevær: 28 varmegrader i sola.. Vi flyr med småfly fra Talkeetna til Denali Base Camp, Kahiltna Glacier om ettermiddagen. Spektakulær innflyving! Henter ut bensin, pulker, og etablerer camp. Dag 2 24. mai Etappe: Denali Base Camp til Ski Hill Høyde: 2200 meter – 2600 meter - 3 grader da vi la oss i går. Snøvær om morgenen Skietappe. Kort dag, 5-6 timer og fint og varmt vær. Nydelige omgivelser og påskeføre. Dag 3 25. mai Etappe: Ski Hill til Kahiltna Pass Høyde: 2600 meter – 2900 meter -11 grader Skietappe, det blir brattere og tyngre. Masse enorme og skumle bresprekker. Treffer igjen nordmennene fra flyplassen. Dag 4 26. mai Etappe: Kahiltna Pass til Motorcycle Hill Camp Høyde: 2900 meter – 3400 meter 5 kuldegrader ute, 1 kuldegrad i teltet. Svært kort ski-etappe, bare 2-3 timer. Kosedag, men svært bratt opp til campen, på grensen til at ski er hensiktsmessig. Dag 5 27. mai Etappe: Motorcycle Hill Camp, depot- og akklimatiseringsdag. Høyde: 3400 meter 8 kuldegrader ute, 3 inne. Akklimatiseringsdag. Deponerer utstyr på Windy Corner, meget anstrengende dag. Skiene graves ned for turen. Høyden begynner å gjøre seg gjeldende. Dag 6 28. mai Etappe: Motorcycle Hill Camp til Basin camp Høyde: 3400 meter – 4200 meter 16 kuldegrader. Svært tung klatredag. Masse vind og fryser forferdelig på Windy Corner. Enorme bresprekker. Vi passerer Windy Corner etter først å ha tatt med noe utstyr og fortsetter til Medical Camp. Oppe svært sent. Det er kaldt. Dag 7 29. mai Etappe: Basin camp, hvile- og akklimatiseringsdag Høyde: 4200 meter Hviledag, men henter depot på Windy Corner. Kort tur, men tøfft nok… Tegn på begynnende høydesyke? Dag 8 30. mai Etappe: Basin camp, hvile- og akklimatiseringsdag Høyde: 4200 meter 28 kuldegrader om natten. Akklimatiseringsdag. Bygger snøvegger. Var hos legen og sjekket blodmetning, ubehagelig lav, ikke bra. Dag 9 31. mai Etappe: Basin camp, deponerings- og akklimatiseringsdag, depot HeadWall Høyde: 4800 meter 13 kuldegrader ute. – 5 i teltet da vi våknet. Deponerer utstyr på toppen av HeadWall,. 4 timer opp. Ambisjonene var å klatre lenger, men det dropper vi, orker ikke. Dag 10 1. juni Etappe: Basin camp, hvile- og akklimatiseringsdag. Høyde: 4200 meter 13 kuldegrader om morgenen. Det har snødd 10-15 cm i natt. Solen gikk ned kl. 20.35 og temperaturen sank som en stein umiddelbart til 25 kuldegrader. Akklimatiseringsdag. Dag 11 2. juni Etappe: Basin Camp til HighCamp, Høyde: 4200 meter 5200 meter 28 kuldegrader i natt…. Svært tøff klatredag, flytter leir til Highcamp. Konrad bærer 50 kilo, Håkon 40…. Ankommer midt på natten, fullstendig utkjørt. Dag 12 3. juni Etappe: HighCamp, akklimatisering Høyde: 5200 meter Natten var svært kald, ca. 30 kuldegrader. Akklimatiseringsdag, men vær til toppdag i dag? Dag 13 4. juni Etappe: HighCamp, værligge, akklimatiseringsdag Høyde: 5200 meter Kaldt, 33 kuldegrader. Kjempevær! Ufrivillig akklimatiseringsdag, det blåser for mye for toppdag. Dag 14 5. juni Etappe: HighCamp til Toppen! Høyde: 5200 meter 6200 meter Deilig dag, bare 20 kuldegrader på dagen Toppdag! Vi er på toppen 0030 natt til 6. juni med stor dramatikk. Dag 15, 16, 17 6. - 8. juni Etappe: HighCamp til Basin Camp til Motorcycle Camp Vi blir evakuert ned, kvikner til i Basin Camp. Pulkene velter ned fra MedCamp, uvær er i ferd med å komme og vi har det svært tungt nedover. Snøstorm i Motorcycle Camp, så vi ”holder teltet” i dag. Dag 18 9. juni Vi er på hjemtur! Suser ned på ski, flott! Rekker ikke flyet i dag, må ha en siste camp i BaseCamp. Helt greit. Dag 19 10. juni, Talkeetna! Tar flyet ut fra Basecamp kl. 09.00. Tilbake i Talkeetna! Herlig! Øl og burger i Talkeetna! |
